Velkommen til «Norges mest interessante filmfestival»!
Av festivalleder Tor Fosse
Vi som driver BIFF er veldig klare for å arrangere en ny utgave fra 20. til 28. oktober. Årets program vi nå leverer er et av de beste i løpet av de 22 utgavene. Intet mindre! Jeg er superstolt av staben og med-programmererne som har ytt sitt ytterste for å raffinere dette programinnholdet, invitere de gjestene vi ønsker og legge til rette for at hele Bergen – inkludert våre kjære tilflyttede studenter – oppsøker så mange forestillinger som de orker, pluss et par til!
Og også veldig glade for å registrere at film- og kinobransjene nasjonalt synes å være ivrige på å oppleve oss på nært hold.
Ikke minst er vi veldig glade for titusenvis av skoleelever som skal innføres i forskjellig tematikk og som allerede er tjuvstartet med film før høstferien. Det er noe av det mest givende med hele BIFF - å se ungdom på kino igjen, med filmer som betyr noe og som de ellers ikke ville ha oppsøkt. Jeg har sagt i mange år at «vi gir publikum det de ikke visste de ville ha» og synes det er greit oppsummert.
Vi har vært blant de heldigste og med mest flaks av våre kolleger, både utenlands og her i landet i de 18 måneder som har gått. Ikke bare fikk vi til en fysisk BIFF 2020 over 18 dager i oktober – midt i pandemien – så vel som vår stolte nyskapning BIFF+ på nett, hvor du kan se filmer hele året. Cine Latino 2020 gikk også av stabelen fysisk i august, med god stemning og godt besøk – og også den 3. Cine Latino i mars i år. Og nå ligger det an til en begrensningsfri BIFF mellom 20. og 28. oktober. Så herlig! Ikke minst fordi det er en av de beste innholdsmessig noen gang!
Vi er så stolte over programmet – som avspeiler mye av det beste som er blitt servert på festivaler på nett – og noen også fysisk i løpet av det siste året. Som vi makter å gjøre live, fysisk og rått. Festivaler vi har et spesielt forhold til er IDFA i Amsterdam i november, med et av verdens største dokuprogram, Paris Rendez-Vous og Sundance i januar, Berlinalen i februar, South By South West i mars, CPH:DOX, og New Yorks Tribeca (utsatt til juni), Torontos Hot Docs i april, Cannes i mai (utsatt til juli) og Sheffield i juni – og vår kjære Karlovy Vary i Tsjekkia i juli, men denne gang utsatt til august. Og de nylig avholdte Venezia, Toronto og Telluride i september har vi også hentet filmer fra. Samt de filmer vi har fått tilsendt.
Alle titlene i programmet er selvsagt filmer vi anbefaler. Men som festivalleder vil jeg gjerne anbefale en reiserute som gir min personlige veiledning, som dere kan innlede med, for så å gå bort ifra, ettersom dere føler dere er på eget - eller feil spor 😊
Jeg begynner med den den første filmen vi valgte – spådd til å bli en av britisk films beste spillefilmer 2020 – AFTER LOVE. En liten film, med et stort dilemma. Og danner opptakten til så mange øvrige filmer på årets program. Forholdet mellom muslimske og vestlige (om jeg får lov å forenkle) såkalte «verdier» står sentralt på BIFF (også) i år. AFTER LOVE forklarer ikke, men den kommenterer forholdet på en for meg spennende måte.
Andre filmer som står sentralt og belyser forholdet mellom «oss» og «dem» er THE RETURN: LIFE AFTER ISIS som også er blitt presentert på vår nye satsing BIFF KINO i vår, CHILDREN OF THE ENEMY og den skjellsettende SABAYA, kanskje den sterkeste opplevelsen på programmet i år. Disse tre omhandler blant annet leire i Midtøsten hvor forholdene er rå og umenneskelige.
Og så er det norskproduserte SEYRAN ATES: SEX, RELIGION AND ISLAM, hvor den fargerike tyrkiske hovedpersonen selv stiller i Bergen for å snakke mer om sitt virke som kvinnelig imam i Berlin. Denne høsten har hun og regissør Nefise Lorentzen en full runde med festivalbesøk i en rekke land. På BIFF kan du møte henne i flere sammenhenger, blant annet som åpning av Checkpoints, vårt menneskerettighetsprogram.
Noe helt annet: våre venner fra San Francisco, Dan og Daynas nyeste film kan du også oppleve – med portrettet av en Norges-venn, HALLELUJAH: LEONARD COHEN, A JOURNEY, A SONG, direkte fra Venezia-festivalen og Telluride.
Et besøk jeg ikke trodde kunne skje, er at Bjørn Andrésen gjester BIFF. DØDEN I VENEDIG av Luchino Visconti er blant mine 10 på topp-filmer og her spiller Dirk Borgarde komponisten Gustav von Aschenbach (basert nesten bokstavtro på Thomas Manns novelle angivelig om Gustav Mahler) mot Bjørn Andrésen som ynglingen (og yndlingen) Tadzio, verdens vakreste gutt. Etter 50 år har Kristian Petri og Kristina Lindström portrettert Bjørns liv før, under og etter innspillingen, hvor det fremkommer at Visconti reiste rundt i lang tid i mange land i Europa for å finne den rette til å gestalte THE MOST BEAUTIFUL BOY IN THE WORLD, ifølge ham selv. Så uendelig langt mellom de to filmenes innhold det går an å komme. Få med dere kontrastfulle opplevelser dere ikke vil glemme!
Cannesfestivalen var bedre enn på lenge i år. Den ble flyttet til juli, noe som var en av årsakene til at også BIFF igjen flyttet lengre ut på året. Grunnet avlyst festival der i fjor, var hovedprogrammene mer innholdsrike. ANNETTE av rabulisten Leos Carax og med Sparks-brødrene - ikke bare som musikalsk bidrag - men også «in person», innledet det hele. En uforglemmelig film, som også hans forrige HOLY MOTORS. Jeg forventet en nær-kalkun-opplevelse – og for en del var det nok dét. Men ikke for meg! Det var storkos med tragedie og anarki signert Carax, både her og der. Underlig, som alltid med ham, men også svært opplevelsesverdig. Få den med dere!
Gullpalmen gikk til en kvinne, for bare andre gang, etter Jane Campion vant PIANO i 1993. Julia Ducournaus TITANE har vi karakterisert som et blodig, visjonært og uforglemmelig body-horror-epos. Jeg sier ikke mer …
ARE YOU LONESOME TONIGHT? opplevde jeg også i Cannes i år og likte den godt, som et eksempel på asiatisk film som fungerer for meg. En krimhistorie for de som liker sånt. Den sier noe om hvor lekent en historie kan berettes fra forskjellige vinkler. Og i tid, ikke bare sted.
Et annet asiatisk minnerikt bidrag er taiwanske MONEYBOYS, en film om unge mannlige prostituerte og som er blitt temmelig slick og glossy. Denne er med i vårt LHBTI-program Propaganda Nights som i år også er i konkurransemodus. Filmene som konkurrerer er BOY MEETS BOY, BLISS, THE DIVIDE (LA FRACTURE) og den høyst originale NEPTUNE FROST, kanskje den underligste av dem alle, på hele programmet. I tillegg til MONEYBOYS og THE MOST BEAUTIFUL BOY IN THE WORLD. Ja, og så er det SHIVA BABY og MAGALUF GHOST TOWN, som tøtsjer inn på tematikken. Se sistnevnte opp mot ALL-IN og få et absurd bilde på motsetningen mellom tyrkiske unge menn som står 100 % på for sin egen fremtid, kontra guttene i Magaluf, som virkelig ikke er helt med, annet enn lett-tjente numre med turister, om de får napp. Helt diskret antydet i forbifarten. STAMBUL GARDEN er ikke direkte LHBTI, men et nydelig beskrevet forhold mellom to nesten voksne menn, med en rus-sekvens utrolig flott utført. Tenk å kunne få lov å si slikt, uten forhåpentlig å krenke noen.
Norges mest produktive filmskaper er uten tvil Henrik Dahlsbakken, som i en hyllest til Martin Scorsese fikk registrert mellomnavnet Martin i voksen alder. DE FREDLØSE er nok en sjangerøvelse Henrik prøver seg på og som bringer tankene inn på Terrence Malick og for eksempel Jan Troell. Jeg våger å mene at Henrik, som har skapt hele åtte langfilmer i en alder av 32 år (og jobber hele tiden med tre nye - samtidig!), blir kongen av norsk film. Han sprer glans på BIFF og har med seg skuespillerne Åsmund Høeg og svenske Filip Berg.
Veteranen Nils Gaup har brukt mye av sin nylige tid på portrettet av malerkunstneren Aksel Waldemar Johannessen, som var Munchs samtidige, men som ikke fikk anerkjennelse i Norge - «bare» internasjonalt. Det var ikke plass til en annen enn Munch i Norge, mente museumsvokterne, selv om Munch selv mente Johannessen var fremragende. Vår profileringspartner NRK presenterer BILDER FRA ET NORDISK DRAMA under BIFF, samtidig med den offisielle åpningen av Munchmuseet. En passende kommentar til de som undres hvem og hvilke mekanismer det er som sertifiserer genial kunst.
Documentaire Extraordinaire i konkurranse er altså slike som MAGALUF GHOST TOWN. Men det er flere øvrige som har gjort stort inntrykk. Jeg nevner gjerne SILENCE OF THE TIDES og THE MAGNITUDE OF ALL THINGS, som gjerne kunne ha vært med i konkurransen.
Og for meg også TASTE – another form for PIG! Pirrende underlige saker.
Og sist, langt fra minst – filmene for alle naturfantaster er fantastiske THE RIVER, pluss THE ALPINIST som jeg kanskje synes er den mest drepende spennende opplevelsen – filmen som gir alle fjellelskere orgasme – og alle oss andre med høydeskrekk til å stønnende gripe etter setebeltet i kinosetet!
om oss
Delta
Ta kontakt
