”There was no gladness when I was born”. Slik innledes WHALE RIDER. Ifølge maorienes ontologi kom grunnleggeren av Whangarafolket ridende inn til stranden på ryggen til en hval. Mye har skjedd siden den gang. Det engang så stolte folket har taklet overgangen til nyere tid dårlig, og deres tradisjonelle riter og myter kjemper en tung kamp mot økende rusproblemer og apati blant Whangaraene.

I sentrum for historien står Pai, høvdingens eneste barnebarn. Hennes mor døde da Pai ble født. Nedtynget av sorg forlater faren landet, og med det svinner Whangara-høvdingens håp om en nedarvet etterfølger. Han begynner å lete etter en arvtager blant landsbyens unge gutter. Men kanskje er historien i ferd med å omskrives. Kanskje er en ny og bedre tid i emning. Kanskje er den nye høvdingen nærmere enn mange er villige til å innrømme.

WHALE RIDER har vunnet publikumsprisen ved tre av verdens mest prestisjetunge filmfestivaler i løpet av det siste året. Det å toppe avstemningen ved filmfestivalene i Toronto, Rotherdam og Sundance er en bragd nesten uten sidestykke i filmhistorien – og det skal godt gjøres at ikke også det bergenske filmpublikummet blir grepet av historien om unge Pai og Whangarafolket.

WHALE RIDER er basert på Witi Ihimaeras prisbelønte roman med samme navn. Unge Keisha Castle-Hughes imponerer i rollen som Pai. Filmen er nydelig fotografert, og man må nesten få litt respekt for en film der ca. 60 av arbeiderne i staben har hvalkonstruksjon som sitt hovedområde.