En jernseng med en gammel mann oppi slepes etter en bil over snøkledd landskap. Vel fremme ved en øde kirkegård spytter mannen ut gebisset sitt og begynner å spille på fløyte. Det er begravelse i bygda, men regissør Hiner Saleem velger å fokusere på det absurde og litt festlige ved den konvensjonelt sett sørgelige seremonien. Åpningsscenen i VODKA LEMON er betegnende for historien som følger: en tragedie fortalt i lavmælt, men muntert stemmeleie. I sentrum av begivenhetene står den aldrende Hamo. Kona er død og to av sønnene har reist fra ham. Igjen sitter han med en fordrukken og usympatisk slask av en sønn, og ellers fint lite. Men på kirkegården treffer han en vodkaselgerske i nød, og søt musikk oppstår, bokstavelig talt.

VODKA LEMON er først og fremst historien om denne mannen som uvegerlig går til grunne, men som standhaftig kjemper for å beholde mot og verdighet. Samtidig er filmen et portrett av den armenske landsbygda som synes å kjempe en like håpløs kamp i den nye tiden: uten arbeid, uten sovjetiske subsidier og uten nye generasjoner.