År 1875: H.C. Andersen ligger på dødsleiet. Han er berømt og feiret som Danmarks store eventyrdikter. Hans ungdoms drøm om berømmelse er gått i oppfyllelse og vel så det. Han er likevel ingen lykkelig mann; hans fortid piner ham – særlig, skal det vise seg, opplevelser i ungdommen. Til sin unge sykepleier forteller han nå historien om den traumatiske og konfliktfylte veien frem til erkjennelsen av at han måtte bli dikter.
Allerede 17 år gammel hadde han utgitt en roman under psevdonymet William Christian Walter. ”Jeg elskede William Shakespeare og Walter Scott, og så elskede jeg naturligvis meg selv”, forklarte han. Uttalelsen sier mye om H.C. Andersen, og filmen er full av slike små innsyn i den unge kunstnersjelen. Den smører tykt på når det gjelder selvforherligelse og selvtillit. Hammerichs film er ikke funnet verdig kinodistribusjon i Norge. Det er synd, men så er den også av variabel kvalitet. I det ene øyeblikk er den et visuelt mesterverk, mens den i andre passasjer faller igjennom som filmfortelling. Men vi som har sett den, mener den har gjort vårt forhold til den danske mester nærere og mer innsiktsfullt. UNGE ANDERSEN er med andre ord verdt å få med seg.
Rumle Hammerich er født i 1954 og vokste opp i København. Etter å ha studert fotografi ett år i New York, tok han diverse strøjobber innen filmproduksjon. Blant annet brukte Henning Carlsen ham som regiassistent. Fra 1976 til -79 gikk han på regilinjen ved Den Danske Filmskole. Siden tok han også manusutdanning samme sted. Han arbeidet med CIRKUS CASABLANCA (1981) med Erik Clausen og laget så debuten OTTO ER ET NESEHORN etter dette. På nittitallet ble han hentet til Danmarks Radio som dramasjef etter å ha gjort filmene SKYGGEN AV EMMA (1988) og SVART LUCIA (1992). I 1999 ble han så direktør for Nordisk Film og er gjennom sitt arbeid best kjent som produsent for en rekke filmer, deriblant JEG ER DINA.
om oss
Delta
Ta kontakt
