TIDEN SOM GJENSTÅR er bygget på dagbøkene til Suleimans far og regissørens egne erindringer om hvordan det har vært å være palestinsk israeler gjennom de siste 60 årene. Når det gjelder filmatisk stil, er kanskje Jacques Tati den mest åpenbare referansen – de absurde ”sketsjene”, de små innfallene, tankevekkende vitsene og ironiske observasjonene nærmer seg ren surrealisme. Og at Suleiman av utseende er svært lik Buster Keaton er også en faktor av betydning.

Tanken på at dette er virkelighet og ikke fiksjon får en til å tenke at dette er en annen klode, som dikteren ville ha sagt. For det er unektelig temmelig underlig at Gaza kan jevnes med jorden uten at noe som helst skjer i verdenssamfunnet annet enn at to norske leger beretter for åpent kamera hvilke brudd på menneskerettigheter som skjer. Det blir derfor nærmest perverst at Suleiman ikke kommenterer politikk overhodet – det er nærmest som om vi må hjelpe til her og nå – for alt handler om hans lille familie og naboer i hjembyen Nazareth og deres hverdag. Som er alt annet enn hverdagslig.