Et hvert forsøk på å beskrive denne praktfulle dokumentarfilmen, breddfull av humor og med imponerende mye arkivmateriale, vil nødvendigvis måtte mislykkes grundig. Til det er den for strålende anarkistisk og rett og slett ubeskrivelig. Noe forsvinner når man prøver. Men et herlig dokument er dette - om glitrende ekshibisjonister og fjasehippier som portretteres og som tar oss med tilbake til 1969 og San Franciscos KaliFlower-miljø.

Ikke minst er det ubetalelig komisk å se forskjellen på intervjuobjektene i nåtid kontra hvordan de var den gang. På den tiden og i dette miljøet eksisterte det en kino som viste de minst vellykkede og mest outrerte undergrunnsfilmer som fantes. Etter hvert som syren tok dem, begynte en del av publikum å kle seg ut og agere på kinoscenen, foran lerretet, mens filmene rullet. Det ble en tradisjon at guttene (ofte med imponerende skjeggpryd) kledde seg ut i de mest utspjåkete kvinneklær og jentene likeså. Og det var ofte et poeng for den mannlige del av "ensemblet" å dingle med baller og pikk. De var seg selv og levde seg ut gjennom opptredener på scenen, slik de også gjorde det ellers. Og publikum elsket det de så. Ensemblet ble faktisk både fetert og berømt - noen vil hevde beryktet er et mer passende uttrykk. "The Cockettes" var oppstått som fenomen og ryktene om dem nådde til og med (!) New York. Da de etter mye om og men også opptrådte Off-Broadway, gikk det imidlertid som det måtte - New Yorkerne skjønte ikke bæret og "The Cockettes" ble ikke lenge i den byen.