Om noen film kan kalles årets filmatiske bombe, er det TAXIDERMIA. Jo – vi vet at mange hater den – men for oss representerer den en åpenbaring – en krukke av fortellerglede, svart humor, samfunnskritikk – spesielt rettet mot kommunismen – men også nåtidssatire og forakt for kunstteoretikernes patetiske intellektualisme, slik dette kommer til uttrykk i filmens siste akt. Det er dristig formulert alt sammen, selv der den faller igjennom i sin iver etter å please.

Vi møter først bestefaren som er soldat i en fjerntliggende del av Ungarn under krigen. Han blir kåt på kommandantens feite hustru, som han gjør gravid. Sønnen blir født med grisehale og er tydeligvis forbannet. Gutten vokser opp til å bli et fedmeberg og slår seg opp som atletisk mester i suppespising, eller noe der omkring. Han får selv en sønn som er hans rake motsetning. Denne vokser opp til å bli en radmager mann som arbeider som utstopper eller "taxidermist", som det heter på fagspråket. Det ultimate for ham er udødelighet – og hvordan oppnår han dette?