Ukraineren Juri Ilienko produserte SVANESJØEN: SONEN som den første ukrainske filmen etter kommunismens sammenbrudd. KGB var fremdeles temmelig aktive og filmteamet laget filmen uten tillatelse. Ikke rart de ikke ba om det, den bygger nemlig på et manus av den armenske dissidenten og regissøren Sergei Paradjanov, som etter å ha tilbrakt fire år i arbeidsleir og ni måneder i fengsel hadde en sviktende helse. Han døde faktisk mens denne filmen ble innspilt. Vi fikk aldri vist filmen, verken i filmklubben eller i Tromsø, men jeg kan ikke glemme det uslettelige inntrykket den gjorde.

Historien handler om en fange som rømmer og søker tilflukt i en hammer og sigd-statue, før han får pleie og mer til av en kvinne i nabolaget. Hun har derimot en sjalu sønn. Den rømte fangen må gjennom en prøvelse han kanskje ikke overlever. Jeg husker den vagt som noe av det mest grufulle og sterke fra den tiden. Bare lyden av den høyst originale blodoverføringen vi blir vitne til, er grunn nok til å få den med seg. SVANESJØEN: SONEN innvarslet en større ytringsfrihet i øst og lå kanskje først i løypen i så måte.