I POST TENEBRAS LUX møter vi Juan og Natalia, et kunstnerpar som bor sammen med sine to små barn i et stort hus på den meksikanske landsbygda. Dette er omtrent også det eneste håndfaste som er å si om Carlos Reygadas’ nye spillefilm, som på tross av at den ble belønnet med prisen for beste regi i Cannes i år har satt sinnene i kok hos anmelderne, selv om likhetene med kritikerfavoritter som Terence Malicks THE TREE OF LIFE (2011) og Apichatpong Weerasethakuls ONKEL BONMEE SOM KAN ERINDRE SINE TIDLIGERE LIV (2010) er både mange og åpenbare.

POST TENEBRAS LUX springer ut fra en annen kultur, en annen motivkrets og en annen ekstern og intern geografi, men måten Reygadas bruker sublimt vakre naturskildringer, suggererende kameraeffekter og sterkt kontrasterende scener til å skape en trolsk og søvngjengeraktig stemning har mye til felles med Malick og Apichatpongs nyeste filmer. POST TENEBRAS LUX er kort og godt en vakker, sanselig og poetisk film som vil forvirre, forbløffe og fortrylle publikum.