Når en filmfestival kjent for dokumentarer og smale kunstfilmer setter en ikke-narrativ film om samtidsdans på programmet, kan det se ut som klisjeen over alle klisjeer. Men det er på overflaten. Den tyske mesterregissøren Wim Wenders' nye film er nemlig noe noe så usannsynlig som en samtidsdansefilm med betydelig allmennkulturell appell. I Wenders' hyllest til koreografen Pina Bausch møter vi et knippe dansere i verdensklasse, idet vi med musikken som styrende prinsipp forflytter oss rundt om på kloden, fra én utsøkt koreografert dans til en annen.

Der det blir stadig vanskeligere å se Hollywoods bruk av 3D som annet enn en unnskyldning for å skvise ut ekstra penger av publikum, benytter Wenders seg av den nye teknologien på best tenkelig vis. Mens illusjonen av at noe kommer farende mot deg raskt blir en irriterende gimmick i en spillefilm, er det fullstendig på sin plass i en film hvis eneste misjon er å formidle kroppslig bevegelse. PINA 3D er en spektakulær festforestilling bestående av like deler musikk, dans og kinoteknologiske nyvinninger.