PETROV’S FLU inneholder alle klisjeene man assosierer med russisk film. Her finnes nedslitte bysentrum, uransakelig byråkrati, sentimentale hverdagsfilosofer, obskøne mengder vodka og en altomfattende tåke av tristesse – men (!): Dette er også en eksepsjonelt morsom, uforutsigbar og vellaget film, som er fullt klar over hvilket landskap den beveger seg i, og som hopper fra sjanger til sjanger i lange, energiske tagninger, på hvileløs jakt etter den russiske folkesjelen.

Filmen følger familien Petrov som rammes av en kraftig influensa, og det er gjennom deres feberhallusinerende øyne vi opplever denne kaleidoskopiske reisen gjennom det post-sovjetiske Russland. Med sine underfundige formgrep og reiser i tid og fantasiverdener, kan PETROV’S FLU beskrives som en russisk Charlie Kaufman-film med politiske undertoner. Kirill Serebrennikov (DISIPPELEN, LETO) beviser nok en gang at han er en av Russlands mest talentfulle nålevende filmskapere, men får fortsatt ikke lov av myndighetene til å reise ut av landet, og måtte delta på premieren i Cannes via videolink.