I gresk mytologi er Parthenope en sirene – et menneskelignende vesen kjent for sin skjønnhet og forlokkende sang, som ga navn til en antikk bosetning i det som i dag kalles Napoli. Det er da unektelig også noe mytisk over Paolo Sorrentinos nye film, der han skildrer livet til en annen vakker – men høyst menneskelig – Parthenope, samt effekten hun har på mennene som krysser hennes vei. PARTHENOPE er en film som gjennomsyres av et intenst, mannlig blikk, men som også utforsker hva det å bli sett på på denne måten gjør med et menneske. Få filmskapere er så skamløst opptatt av skjønnhet som Sorrentino. Filmene hans er fulle av vakre kvinner, vakker arkitektur, vakre interiører, vakre landskaper og vakker musikk – og aller helst alt sammen på en gang. I PARTHENOPE får besettelsen med skjønnhet selskap av et annet tilbakevendende tema i regissørens filmografi, nemlig hjembyen Napoli. Sorrentino blander antikk mytologi og moderne, lett mytologisert lokalhistorie for å tegne et fengslende portrett av Sør-Italias største by, og resultatet er storslagen filmkunst av klassisk italiensk støpning.