Pitroska arbeider på sykehus, og omgås nesten like mange døde kropper som hun gjør levende mennesker. Hun er dessuten sjenert og innesluttet på grensen til det sykelige, og i det store og hele bærer livet hennes preg av en høyst påtakelig mangel av følelsesmessig interaksjon med omverdenen. En dag utfordres imidlertid hennes fremmedgjorthet, når hun oppdager en pasient ved navn Adrienne Pál – altså samme navn som hennes bestevenn fra barndommen. Pitroska tar dette som et tegn fra forsynet, og bestemmer seg for å lete opp sin gamle venninne, hvilket leder henne inn på et eventyr som utvikler seg til å bli ganske annerledes enn hun først hadde tenkt seg.

PÁL ADRIENN er en sjeldent stilsikker og vakkert fotografert spillefilm. Den besitter en innbydende og selvsikker estetikk som løfter dens i utgangspunktet nedslående drama opp på et slags fabelnivå; hver eneste scene er så velkomponert og utsøkt lyssatt at Pitroskas triste eksistens overskrider tristessen og antar en nærmest mytisk karakter.