I motsetning til andre slackere på film, er ikke Nói giddeløs – han er snarere altfor intelligent for det nedsnødde islandske småstedet han er låst fast i. Med sine hule kinn og barberte isse ser han ut som en slack variant av Nosferatu. Han loffer rundt i bygda og møter den ene personen rarere enn den andre. Kun den pene jenta bak disken på kaféen later til å by på muligheter i en film hvor monotonien likevel er skildret med humor.

Filmen er vakkert filmet, i grønnlige eller blålige fargetoner. Med sin sindige, tilforlatelige tilnærming til filmfortelling føyer regissøren Dagur Kári seg inn i en nordisk tradisjon sammen med Aki Kaurismäki og vår egen Bent Hamer. Likevel har han en distinkt personlig stemme, med evne til å finne visuelle uttrykk for stille desperasjon. Denne forbløffende debutfilmen berører smertepunkter de fleste andre regissører ikke når i løpet av et helt liv.