Disse 82 minuttene er blitt beskrevet som «ambient-film». Om det er grobrunn for hel sjanger av denne typen er ikke sikkert, men betegnelsen er langt fra upassende. MELKEVEIEN består av rundt et dusin tablåer, alle selvstendige, korte finurligheter, hver og en skutt i en eneste lang tagning. Det hele utarter seg ikke ulikt en safari, der vi ligger i buskene og måper over de rare skapningene som bader, lager snømenn, sykler over en jordhaug eller danser på et tak. Den eneste røde tråden er at det alltid er mennesker med i bildet.

De nedtonede scenene er slående vakre, ofte vanvittig morsomme, andre ganger bare vanvittige. Lydbildet er forseggjort og på mange måter banebrytende; konnotasjonene til musikksjangeren regissørene tydeligvis har hatt som forbilde for denne godteposen er mange. Alt lys er naturlig, og bakgrunnstøyen blir til musikk. Blandingen resulterer i suggerende atmosfærer, hvor dialog overhodet ikke savnes. Man sitter igjen rolig overveldet når det er tid for rulleteksten, som forøvrig i seg selv er verdt turen inn i mørket.