Fotograf Roar Christiansen har fulgt livet til en narkoman kvinne i 15 år. Tusenvis av fotografier og timevis med film har blitt til en sterk historie om en kvinne som ikke har noen grunn til å takke livet – for noenting som helst. I en håpløs kamp mot HIV og rus river hun i stykker alle menneskelige relasjoner, og til slutt er fotografen hennes eneste venn.

JEG VIL TAKKE LIVET forteller en historie vi alle har hørt flerfoldige ganger før, men som likevel aldri slutter å berøre. For det er ikke bare de høyst personlige tragediene som stoffmisbruk gir opphav til som beveger oss. Christiansens nådeløse bilder – tatt over en periode på halvannet tiår – viser med all tydelig klarhet de fysiske resultatene av denne ufrivillig valgte livsstilen. Med sin etterhvert svært komplekse relasjon mellom filmskaperne og deres subjekt, blir filmen dessuten en utforskning av dokumentarfilmens mandat og moralske ansvar. Er det riktig å stå på sidelinjen og se på at et menneske går til grunne så lenge man lager en film om det?