ILDFJELL åpner med det som må være de siste årenes flotteste åpningssekvens. Fortekstene danderes smakfullt over arkivopptak av vulkaner som spyr ut rødglødende magma over en islandsk by, mens islendingene kan gjøre lite annet enn å betrakte opptrinnet på trygg avstand. Det er usedvanlig vakre bilder, og det setter stemningen for dette visuelt vakre, men også såre og vonde dramaet.

Når Hannes går av med pensjon, føler han at livet hans er over. Jobben som vaktmester på den lokale skolen har utgjort selve navet i hans eksistens som voksen mann, og uten en jobb å gå til, ender han opp alene med tankene sine. Og når omstendighetene tvinger ham til å konfrontere seg selv, går det sakte, men sikkert opp for den tilårskomne islendingen at han ikke er en spesielt sympatisk person. Med ILDFJELL har regissør Rúnar Rúnarsson laget en film som avkler den stereotypisk ordknappe og vanepregede nordiske klisjémannen, og blottlegger ham i all sin forbistrede, skråsikre og uskjønne ensporethet.