Denne var utropt til selve skandalefilmen under fjorårets Venezia-festival, slik KEN PARK ble det i år. Man kan ane hvorfor. Noen av sekvensene er i drøyeste laget, blant annet når det gjelder beskrivelser av menns fornedrelse og trakassering av kvinner, spesielt når dette blir repetetive handlinger. På den annen side kan vi ikke annet enn å skrive under på at Ulrich Seidl her beskriver helt vanlig oppførsel, som utspiller seg under en hetebølge under hundedagene i en forstad til Wien, som like godt kunne ha funnet sted i Fana nær Lagunen eller ved Åsane senter, for ikke å snakke om Oasen eller Vestkanten, for den saks skyld.

HUNDEDAGER er uttatt både til konkurranseprogrammet og som innlegg i perspektiv på Filmer i Grenseland under årets BIFF. Vi mener den passer inn her fordi den representerer et eksempel på en type film norske distributører finner "kalde" og "menneskefiendtlige" og som de av den grunn ikke vil importere til kinovisninger. Men bak den påståtte kalde fasaden, finner vi en filmskaper som har ett og annet viktig og riktig å si, og som tar pulsen på vår tid og beskriver våre banale liv og vår livsførsel. Da Ulrich Seidl ble spurt hvorfor han lager slike filmer som han gjør, svarte han megetsigende "Hva annen slags film skulle jeg lage?" Vi utroper Ulrich Seidl til en av vår tids betydelige filmskapere, som også er viet plass på Bergen filmklubbs høstprogram i år.