I Nasaret er en mann presset økonomisk og prøver å bryte ut av den onde sirkel. Hans sønn E.S. (spilt av regissøren Elia Suleiman), som oppholder seg i Jerusalem, prøver så godt det lar seg gjøre å holde fast på sitt forhold til en palestinsk kvinne fra Ramallah. På grunn av de politiske forholdene, må de ha sine stevnemøter ved en israelsk kontrollpost. E.S. skifter mellom henholdsvis å bruke kreftene på å hjelpe sin far, som har fått nervesammenbrudd, og å opprettholde forholdet til kvinnen.

Suleiman tar oss med inn i en verden av absurditeter, hvor det reneste kaos råder og hvor israelerne herser med palestinere som ønsker å passere sperringene. Filmen er omtrent like kaotisk og tragikomisk som den absurde virkelighet den beskriver. Den er innspilt før opptrappingen av konflikten mellom palestinerne og israelerne etter 11. september i fjor, da Ariel Sharon så sitt snitt til å prøve og knuse palestinsk motstand fullstendig ved å bruke samme terroristretorikk som George W. Bush. Den var det store samtaleemnet i Cannes i år, hvor den både vant Juryens pris og filmkritikerpanelets pris (FIPRESCI).