Glenn Gould var en av tidenes mest eksentriske og tilbaketrukne artister. Han var også en av de dyktigste pianister verden har sett. Allerede fra barnsben av var han ekstremt dyktig og lærenem, og hadde knapt passert tyve da han ble verdensberømt for sin innspilling av Bachs "Goldbergvariasjonene". I tillegg til talentet hadde han nok av de særegenhetene som trengs for å gjøre virkelig inntrykk på kunstverdenen: Han gikk alltid med hansker, for å beskytte de sarte hendene sine, samt frakk, hatt og skjerf; selv om sommeren – i Florida. Han spilte aldri konsert uten sin egen klappstol, med avsagde ben for å komme tett nok nedpå tangentene. Han var lett monoman i jakten på ekstase gjennom musikk, og ble i økende grad menneskesky ettersom årene gikk. Berømmelse var alt annet enn uproblematisk for Gould, og dermed er det bemerkelsesverdig at denne dokumentaren er så god som den er. I tillegg til å være en inkluderende og innsiktsfull musikkfilm er den et omfattende og nærgående portrett av et vakkert menneske.