Den unge Xiaolang driver formålsløst rundt i Taipeis gater da han treffer en av sine tidligere kjærester. Hun jobber som assistent ved en filminnspilling, og inviterer Xiaolang til å komme og se på. Han takker ja, og blir spurt om han kan tenke seg å spille et lik som føres nedover Tanshielven. Xiaolang lar seg overtale, selv om han finner tanken på å la seg senke ned i den forurensede elven frastøtende.

 Parallelt presenteres vi for en eldre, pensjonert mann og en middelaldrende kvinne. Førstnevnte frekventerer hyppig Taipeis homosaunaer for anonym sex. Kvinnen jobber som heisoperatør i et restaurantkompleks. Hun mistrives med livet sitt, og har prøvd å bøte på dette ved å skaffe seg en elsker. Han selger piratkopierte pornovideoer, og viser seg å være et heller dårlig valg som elsker: en sofasliter som stort sett er totalt uinteressert i henne.

Regissør Tsai Mingliang kryssklipper en stund mellom disse tre sentrale karakterene, før han avslører at de er sønn, far og mor. Xiaolang får dagen etter han fløt i elven forferdelige smerter i nakken, som snart sprer seg til hele kroppen. På skift tar foreldrene ham med til utallige leger og healere, men ingen kan hjelpe ham. Samtidig opplever faren en krise idet det begynner å lekke vann ned i rommet hans fra den tilsynelatende tomme leiligheten over. Ingen, selv ikke rørleggeren, finner ut hva som forårsaker lekkasjen.

Filmen kan beskrives som like deler realisme og surrealisme. Spillestilen er realistisk, nesten dokumentarisk, men måten man tvinges til å tilbringe hvert minutt med karakterene, fra samtaler og måltider til toalettbesøk og sex, fører flere scener filmen over i det absurde. Også det visuelle uttrykket med sine bevisst dvelende, lange tagninger underbygger dette.

ELVEN er Tsai Mingliangs tredje langfilm, etter NEONGUDENS REBELLER (1992), og LEVE KJÆRLIGHETEN (se egen omtale). Den er som sine to forgjengere et studium i urban ensomhet, dysfunksjonelle familier og kjærlighetsløs sex. ELVEN vant Sølvbjørnen ved filmfestivalen i Berlin.