På begynnelsen av 2000-tallet så det ut til at verden skulle oppleve en fjerde bølge av demokratisering. I 2003 var det roserevolusjonen i Georgia, i 2004 var det oransjerevolusjonen i Ukraina Sist og i 2005 var det tulipanrevolusjonen i Kirgisistan. Alle sammen kom som en konsekvens av valgfusk, så alt lå tilsynelatende til rette for en revolusjon i forbindelse med det hviterussiske presidentvalget i 2006.

Blå ble fargen hviterusserne samlet seg bak etter at en demonstrant flagget med den blå skjorten sin bak en barrikade av politi. Dessverre fikk ikke revolusjonsfargen den samme gjennomslagskraften i Hviterussland. Istedenfor nytt regime og ny giv måtte demonstrantene konstatere at Lukashenko hadde is nok i magen til å vente dem ut. Etter en ukes demonstrasjoner i snø og bitende kulde var demonstrantene trette og kalde. Da satte Lukashenko inn politi og fikk ryddet unna de brysomme demokratiforkjemperne.