Truman bor i Alaska. Forståelig nok varmer han seg med sprit, pot, syre og et naturlig lag smuss og fett. Han kjører drosje, men sjelden edru. Ikke bare fungerer han som en slags lokal buss, henter og bringer strippere, drankere og psykotiske pensjonister, han pleier også å plukke opp kjæresten sin etter arbeid. Til tross for at han er talentløs, skitten, uhøflig, patetisk og ruset – alt en moderne kvinne kan kreve av en moderne mann – tar hun seg den frihet å dumpe ham. Truman gjør som nydumpete menn flest, tar hallusinogener og prøver å ta livet av seg. Det fører ham først til en institusjon, og derfra av gårde i møte med nye sider av livet i kulden.

CHRONIC TOWN er et godt eksempel på det man kaller den nye amerikanske indiebølgen: Filmer som er laget med minus på kontoen og en stor andel lokale amatørskuespillere. Selv om produksjonsverdiene er så lave at filmen tidvis ser ut som "Ut i naturen", med mennesker i stedet for brymseugler og skraltkaller, så er det godt fortalt og forfriskende uvant.