Denne filmen er utropt til Årets dokumentarfilm - fra flere hold. Den tar for seg læreren Arnold Friedman, som lever et trygt forstadliv på seksti- og syttitallet med sin kone og sine tre sønner. Han har et lidenskapelig forhold til bilder og til å filme med sitt Super-8 kamera. Han har en lidenskap til. Han er pedofil og får tilsendt noen blader i posten av likesinnede. Dette oppdager politiet og mannen blir arrestert. Da dette kommer ut, er det flere av hans elever som forteller politiet at de er blitt misbrukt seksuelt - både av læreren og hans yngste sønn. Fra dette punkt i historieberetningen tar så CAPTURING THE FRIEDMANS fullstendig av som et dokument full av motsetninger, hvor alle som intervjues synes å være fanget inn av selvmotsigelser. Hovedpersonen selv er død. Han tok sitt liv som følge av dommen han og hans sønn fikk. Og de overlevende fikk også sine liv ødelagt. Dette er en historie som minner mye om Bjugn-saken og en film som får oss til å tenke igjennom hvilke kriterier hver av oss har for sannhet og løgn, rett og galt. Filmen er drepende skremmende ved at du faktisk ikke vet hva som er sannheten etter å ha sett den - bare at i denne histories kjølvann finnes kun tapere. Og et menneske, som ikke lenger trodde han var verdig å leve lenger og følgelig tok sitt liv.