Afrika er mer enn flyktinger, ebola, ville dyr, stor natur, krig og korrupsjon. Store internasjonale film- og kunstmønstringer har i de senere årene forsøkt å gjøre opp med slike stereotype forestillinger ved å kaste lys over den mangfoldigheten og kompleksiteten som oppstår i møtet mellom tradisjonen og moderniteten.

De fire filmene som vises i Kunst- og designhøgskolens Rom 8 i Vaskerelven er sjangermessig forskjellige, men har likevel noen klare fellestrekk. De bygger alle sine kunstneriske rom i kulturelle bruddsoner. Enten komposisjonsmessig, hvor dokumentarfilmen glir over i fiksjonen, eller ved simpelt hen å handle om hva som skjer når man tvinges til å måtte forsones med en smertefull men stadig nærværende fortid.

Åpningstider Rom 8: 14.00-20.00 (til og med 29.09)

Øystein Hauge (Kunsthøgskolen i Bergen) introduserer filmene og utstillingen på torsdag 24.09 kl. 18.00.

Les mer om andre del av BIFF EXPANDED, som finner sted på Visningsrommet USF

ROM 8

THE AFRICAN TWIN TOWERS

Christoph Schlingensief (Tyskland) Film, 75 min

En dokumentarfilm som bryter med det vi tradisjonelt forventer av en sann fortelling med et sterkt politisk innhold. Handlingen er forståelig nok. Det dreier seg om den kontroversielle billedkunstneren og regissøren Christoph Schlingensief teatertokt til Namibia i et heroisk forsøk på å få satt opp Richard Wagners opera om Ringen. I møtet med det afrikanske landet stokker regissøren om på de opprinnelige planene og bygger en roterende scene i bydelen Lüderitz, sørvest i Namibia – kolonisert av Tyskland i 1883. Her får innbyggerne blande seg med det tyske skuespillerensemblet og blir invitert til å bidra med sine egne historier. Flere virkelighetsnivåer blandes og filmen tar etter hvert form av et visuelt puslespill som aktiverer våre egne medskapende evner. 

Schlingensief (1960 – 2010) ble tildelt Gulløven posthumt, for sitt bidrag til Tysklands paviljong under Biennalen i Venezia i 2011.

ROM 8

GRANDE HOTEL

Lotte Stoops (Belgia) Film, 57 min

I ni år, like siden Grande Hotel ble reist i 1954 og til det stengte i 1963, var denne bygningen et monumentalt symbol på portugisisk kolonimakt i Mosambik. Art deco-hotellet, som den gang var Afrikas største, fikk aldri det overklasseklientellet det behøvde for å overleve. I dag, etter uavhengighetskamper og borgerkrig er det forfalne hotellet bebodd av rundt 2.500 mosambikere som systematisk renser bygningskroppen for alt av verdi, fra lysekroner til gulvparkett. Tilbake står en vaklevoren betongruin som en «hvit elefant» – lokalbefolkningens eget kallenavn på bygninger som aldri har blitt akseptert i et Mosambik som fremdeles forsøker å frigjøre seg fra sin langvarige kolonihistorie.

ROM 8

EXCUSE ME WHILE I DISAPPEAR

Michael MacGarry (Sør-Afrika) Kortfilm, 19 min

Filmen er spilt inn on location i Kilamba Kiaxi, en ny by utenfor Luanda i Angola. Byen ble bygget av det kinesiske entreprenørselskapet CITIC og finansiert av China International Fund som har sete i Hong Kong. Den nye byen tar mål av seg til å huse flere enn 210.000 mennesker og er, så langt, det største enkeltstående kinesiske investeringsprosjekt i Afrika. Vi følger en ung kommunearbeider som bor og overnatter i Luandas gamle bykjerne, men som om dagen arbeider som oppsynsmann i Kilamba Kiaxi. Vi ser ham pendle om morgenen og i gang med sin daglige rutine som går med til å feie gater og fortauer i den nye byen. Han dagdrømmer, og stirrer på de nyreiste husene. Ute av stand til å beherske sin nysgjerrighet bryter han seg inn i et leilighetskompleks.

ROM 8

INDIFFERENCE

Nicola Brandt (Tyskland, Namibia) videoinstallasjon

I tiårene rundt 1900 brøt det ut store konflikter mellom den tyske kolonimakten og flere etniske folkegrupper i det sørvestlige Namibia. Hererofolket – et gjetersamfunn i slekt med bantuene i det søtlige Afrika, ble brutalt «ekspropriert» av de tyske nybyggerne og var en tid truet av total utryddelse. Nicola Brandt har omskapt denne tragedien til et fargesterkt og visuelt uttrykksfullt billeddikt. To kvinner, en seksti år gammel herero-namibisk og en nitti år gammel tysk-namibisk, erindrer en levet hverdag, tett på de umerkede massegravene. Hererokvinnen beretter om grusomheter begått av koloniherrene i disse skjebnesvangre årene. Tragedier som fikk utspille seg i visuelt slående vakre landskaper som de velstående tyske romantikerne dyrket og verdsatte, men uten at dette la noen demper på maktbruken. Naturskjønnheten stiller seg likegyldig til og upåvirket av menneskets ondskap.