Problemet med de fleste (først og fremst amerikanske) rape/revenge-filmer nå til dags er at man bruker så lang tid på oppbyggingen, selv når man er smertelig klar over at folk ikke ser horrorfilm for de fantastiske skuespillerprestasjonene, men for å bli skremt. Man vil se blod. I BEDEVILLED spiller oppbyggingen en litt annen rolle enn bare for å bygge opp spenningen: det er snakk om oppbygging av sympati.

En kvinne som bor på en bortglemt øy blir misbrukt av alle de resterende innbyggerne på øyen. Hennes mann, én av to menn på øya, den ene mer barbarisk enn den andre, styrer på primitivt vis samfunnet på øya, banker sin kone og lar den andre misbruke henne seksuelt. Kvinnen blir også misbrukt av de eldre damene på øya, som mener at ”en jente er lykkeligst med en kuk i munnen”, og at hun burde ta imot bank med et smil. Etter denne oppbyggingen er skadefryden like stor for publikum som for hovedpersonen når hun for første gang tar opp en sigd og dreper en av de eldre damene på svært brutalt vis. Etter dette går kvinnen på et voldsomt og innovativt drapstokt – rettferdigheten skjer fyldest.