Dette portrettet av Townes Van Zandt gir et hengivent innsyn i en trøblet sjel, en mann som ikke fant tonen i sitt privatliv, men som ellers var et oppkomme av musikk og lyrikk. Allerede som tenåring gikk det galt for Townes, som en dag kastet seg utfor en balkong fordi han ville kjenne hvordan det føltes å falle. Etter intensiv elektrosjokkterapi var store deler av hjernen og hukommelsessenteret ødelagt; han kjente ikke engang igjen sin egen mor. I kjølvannet av hans livsseilas lå tre ekteskap og bøttevis med alkohol og dop. Men her er også mye å glede seg over: nostalgiske tilbakeblikk fra arkivene, sjeldne konsertopptak, amatørfilmer, intervjuer og lydfragmenter gjør dette portrettet til en rik og personlig dokumentar. Her trenger vi virkelig inn i sørstatene hva gjelder sjel og holdninger – og det var vel kanskje nettopp det som var Townes’ problem: at han ikke følte tilhørighet med den delen av sørstatsmentaliteten som både da og siden har fostret så mange ultrakonservative rabulister. Slik sett er filmen en naturlig del av vår undersøkelse av den amerikanske jesusvelgeren, bare her med humanisme og kjærlighet som underliggende drivkraft.