BALLAST åpner med et selvmord, som i tråd med filmens avdempede tone presenteres på en lavmælt og forvirrende måte. I denne imponerende debutfilmen følger vi tre mennesker i kjølvannet av selvmordet - en hendelse som utløser både store og små omveltninger i de tre menneskenes liv.

Bildene i BALLAST er mørke, kamera er håndholdt og karakterene er ofte fotografert på avstand. Klipperytmen veksler mellom springende og langsom. Filmspråket får dermed en desorienterende og realistisk karakter, samtidig som det er har en særegen poetisk kvalitet. Regissør Lance Hammer og fotograf Lol Crawley bruker det ødslige Mississippi-landskapet til å skape en fornemmelse av isolasjon og klaustrofobi, noe som ytterligere bidrar til å øke følelsen av desperasjon og tomhet hos de tre etterlatte. Resultatet er en sterk og fokusert film om et tema som ofte drukner i sentimentalitet og klisjeer. BALLAST er en av de absolutt sterkeste og mest minneverdige filmene på årets festival.