“Dette er en film om hjem,” sier regissøren Ben Hopkins i begynnelsen av 37 USES FOR A DEAD SHEEP. I løpet av filmen viser det seg at “hjem” er et relativt begrep. Hopkins forteller oss den fascinerende historien om Pamir Kirghiz-stammen fra Sentral-Asia og deres eventyrlige reise gjennom fem land de siste hundre år, til deres nåværende hjem i Tyrkia.

Etter revolusjonen i Sovjetunionen kom Kirghiz-stammen i konflikt med russere, og de flyktet til Kina. Da Mao kom til makten måtte de flytte en gang til. De dro til Afghanistan og senere til Pakistan, inntil Tyrkia ga dem lov til å bosette seg i fjellområdene i øst (Kirghiz er faktisk etniske tyrkere). 

Hopkins vever historien på en uvanlig, men effektiv måte. Ved siden av intervjuer med eldre og yngre kirgisere i Tyrkia, får han nesten hele stammen til å delta som aktører i rekonstruksjonen av de dramatiske hendelsene tilbake i tid. Dette filmer han i gammel stumfilmstil. Slik blir filmen ikke bare en fascinerende etnografisk og kulturell studie om eksil, migrasjon og identitet, men også en meta-filmatisk refleksjon. Og ja, det finnes faktisk 37 måter å bruke en dau sau på.